Når du designer programmer, er et svært viktig steg valget av representasjon for dataene du skal håndtere.

For eksempel ønsker du å skrive et enkelt program for å automatisere beregningen av antall nøytroner i et atom.

Der N er antall nøytroner, A er atommasse for grunnstoffet, og Z er antall protoner. En funksjon for å beregne antall nøytroner i C vil se slik ut:

int NeutronCount(float A, int Z)
{
	int N = A - Z;
	return N;
}

For å bruke denne funksjonen, må du erklære et stort antall variabler med egenskapene til hvert kjemisk element uten å bli forvirret.

Du ser ut til å ha automatisert beregningene, men har ikke oppnådd noen fordel når det gjelder bekvemmelighet eller hastighet. Det er svært upraktisk å måtte skrive inn parameterne til et kjemisk element hver gang, deretter notere resultatet et sted, osv.

char firstElementName[3];
int firstElementAtomicNum;
int firstElementValency;
double firstElementMass;

char secondElementName[3];
int secondElementAtomicNum;
int secondElementValency;
double secondElementMass;

char thirdElementName[3];
int thirdElementAtomicNum;
int thirdElementValency;
double thirdElementMass;

Og slik fortsetter det for ytterligere 118 kjemiske elementer.

"Det hadde vært flott om mitt favorittspråk, C, hadde en mekanisme for å beskrive og håndtere komplekse data", tenkte du.

La oss visuelt beskrive den fremtidige strukturen som skal beskrive et hvilket som helst kjemisk element, for eksempel silisium "Si":

Det er ganske praktisk. I stedet for å opprette en rekke separate variabler, kan du definere en struktur som inneholder alle feltene. I C-språket er alt du trenger for dette allerede tilgjengelig.